Det er ikke alle forundt,og vite,eller og helt fatte,sammenhengen,mellom motorsykkelkjøring og seiling.

Som på sykkel`n,som i seilbåten, man èr,,man skal ikke, noen steder.

Underveis,hvor og hva dèt, måtte bringe en henn.

20 år uten, er nokk.

Har man først blitt grepet av denne måten å bevege seg på, blir man det aldrig kvitt.

Skipet er en solig og traus svenske.

Jomfruturen hadde innslag av dramatikk.

Nokk vind så det holdt.

Etter å ha passert Saltstraumen, ble skipet som en ren seilbåt å regne.
Kun seil som framdrift.
Kuling og tungsjø mitt i fjeset,utover.

For de som er kjent med fenomenet,høye fjell og mye vind, var det rikelig å holde på med.

 

Søkte nødhavn ved Nygårsjøen, om natta, da var det ikke mere vind.

Inni den der koblinga var det en splint, som va røket av.

Kvalifisert hjelp annkomm,fiksa det.

Dette kan man tåle.

Dette må man tåle.

Fra Mårnesskagen,via Fugeløy til Støtt havn. Stiv til sterk kuling rett i fleisen.

Så fikk man prøve båten,ikke at dèt var så nødendig,,mere å prøve,trene og lære skipper`n i å hantere skipet.

Gode timer med søvn i trygg havn på Støtt.

Silkeseilas i Meløybassenget.

Ikke en lyd.

Magisk morrastund.

Fortøyd i hjemmehavn på Vall..